Jeg burde kanskje skjønne tegninga. Etter at jeg ble nedbemanna og avisa lagt ned i 2016 var det utfordrende å få en ny jobb innen media, men det var vel på grunn av dårlige tider, eller?
May-Britt Bjørlo Henriksen
mb@ordogbilde.no
Det er ikke slik at jeg er arbeidsfri selv om jeg ikke tjener noe særlig med penger. Jeg har jo så mye på blokka at tiden av og til ikke strekker til. Jeg er permittert fra deltidsjobben som kulturjournalist, etter at bedriften jeg jobba hos har vært utsatt for alvorlig digital svindel. Stillingen var riktignok bare ei deltidsstilling, men det var en kjempespennende jobb.
De siste sju årene har jeg også vært arbeidende styreleder for et lite aksjeselskap som jeg startet sammen med en vennegjeng og Åsatrufellesskapet Bifrost. Et trossamfunn som jeg var med å starte i sin tid, og ledet de første fire årene.
Dette AS-et eier en gammel skolebygning og vi har ikke noen ansatte, men driver med utleievirksomhet innen overnatting. Jeg vil ikke tenke på hvor mye tid og krefter jeg har lagt ned på dette prosjektet. Selv om prosjektet ikke har vært inntektsbringende for mitt vedkommende, har det vært svært givende. Jeg har fått mange utfordringer, og har utfordret meg selv på mange nye områder. Én ting er alt jeg har lært om forretningsvirksomhet. Hvor omfattende det er. En annen ting at jeg har lært meg å lage nettsider – det er jo gøy.
Kompetanse
Nå prøver jeg å se hva jeg faktisk har gjort siden avisa jeg jobbet i skrev oss ut av sin historie. Etter to år som kulturjournalist i et galleri fikk jeg et to års heltidsvikariat i søsteravisa til avisa jeg gjennom mange år hadde jobbet i, samtidig som jeg skrev ei biografisk kunstbok om en Trysil-kunstner, på oppdrag for ei kunstforening. Før jeg kom tilbake til to nye år i galleriet som kulturjournalist. Parallellt jobbet jeg i redaksjonen og produksjonen på ei bok i nesten tabloid-format med 550 sider. De to redaktørene tok mål av seg at her skulle vi dokumentere en viktig del av det subkulturelle Norge, Gateavisas første 16 år.
I forbindelse med det bokprosjektet tror jeg at jeg tok norgesrekorden i å stryke og scanne avissider. Hele 1400 gamle avissider ble strøket i løpet av prosessen før de kunne scannes, og bare en brøkdel ble brukt som faksimile i boka.
Morsomt var det å sette (gjøre layout) på svigerinna og svogerens samarbeidsprosjekt, ei poetisk oppvekstbok med dikt og malerier fra en oppvekst i to forsteder på østkanten av Oslo. For noen som ikke er oppvokst i Oslo, var det en opplevelse å bli kjent med områdene de vokste opp i, og på den måten få et lite innblikk i hvordan det har formet dem.
Kremtoppen i denne sjuårs-perioden er at jeg fikk stipend. Ikke bare ett men to stipend. For å skrive bok. Etter å ha brukt opp så å si alle sparepengene mine på å gjøre undersøkelser og intervjuer de første sju månedene i 2021, var det det svært velkomment at jeg fikk stipend fra Norsk faglitterær forfatterforening (nffo.no) den høsten. Jammen fikk jeg et stipend etter jul også. Med sikret inntekt fikk jeg arbeidet 11 måneder på fulltid med bokprosjektet. Jeg ble på langt nær ferdig, men jeg trengte ei pause, og begynte å søke jobber. Rundt 55 år gammel tenkte jeg at siden arbeidsmarkedet var så pass godt, ville det ikke være så problematisk å få en ny jobb. CVen min og erfaringene mine sprer seg vidt, og jeg mener at jeg kan bidra med mye i arbeidslivet.
Erfaring
Erfaringen jeg har gjort de siste par årene hvor jeg tidvis aktivt, og tidvis ikke like aktivt har søkt etter arbeid, er at jeg ikke er så interessant på arbeidsmarkedet lenger. Ikke ett intervju på to år. Jeg har opplevd å få avslag på forunderlige vis, fra brev som ikke er signert, til at søknaden ignoreres. Det at man ikke engang signerer avslaget provoserer meg mye. Vanligst er det blitt at man ikke engang får bekreftet at søknaden er mottatt.
Ifølge Senter for seniorpolitikk er det nå slik at av de som mister jobben i 50-årene, er 60 prosent fremdeles uten jobb etter tre år. I et samfunn som mangler arbeidskraft, kan man lure på hvordan dette kan skje?
Konklusjonen jeg drar er at kanskje de har rett både arbeidslivsforskerne og samboern min – jeg må innse at om jeg fortsatt skal være en del av arbeidslivet må jeg lage jobben selv.
Selv om jeg har både energi og ønske om å gjøre ferdig boka jeg skriver, så regner jeg ikke med at jeg kommer til å tjene de store pengene på den. Så nå er utfordringen min å finne min store pasjon. Hva liker jeg å gjøre, og kan jeg klare å omsette det på et vis som gjør at jeg tjener noen penger til livets opphold? Hadde jeg ikke vært så fordømt idealistisk skrudd sammen, kunne jeg sikkert å oppgradert noen av prosjektene mine, og krevd store penger for folks deltakelse. Men, nei. Jeg er ikke der.
Da jeg ble permittert fra den lille deltidsjobben min oppsøkte jeg NAV, det kunne jo være at jeg kunne få noe støtte til livets opphold i påvente av at noen skulle ha behov for mine kunnskaper og erfaring.
Omstendighetene gjorde at det fikk jeg ikke. Det at vi, samboeren og jeg, i dag lever på ei inntekt er faktisk utfordrende og lite ønskelig. Heldige meg som har en snill og god samboer med en relativ god inntekt. Selv da må livreima strammes, og vi ser den økonomiske friheten forsvinne mer og mer, måned for måned.
Vilje
For meg som er oppvokst med kvinnefrigjøring og forventningen om at alle, uansett kjønn, skal tjene sine egne penger, er nettopp det at jeg ikke gjør det, den største utfordringen. Jeg skjems ikke, men føler meg ufri. På en ubehagelig måte, da understøttelsen av min eksistens går på bekostning av min kjæres frihet. Det er ikke en god følelse.
Jeg vil jobbe, jeg har krefter og energi til å jobbe, og er innstilt på at jeg kanskje ikke får jobbet med det jeg liker best, journalistikk og fotografering. Det som er vanskelig for meg å akseptere er at samfunnet parkerer meg fordi jeg har passert den magiske grensa på 56 år.
Hvis vi skal ha et arbeidsliv som skal strekke seg til fylte 70 år, eller lenger, er det på tide at arbeidsgiverne realitetsorienterer seg, og blir seg sitt ansvar bevisst. Diskriminering er forbudt ved lov. Måten arbeidslivet er i rask endring på gjør at mennesker som har passert både 50 og 55 år får behov, kanskje oftere enn før, for å finne seg en ny jobb. Da kan vi ikke ha arbeidsgivere som ikke lar ansiennitet og erfaring telle når det kommer til ansettelser.
Jeg kan, jeg vil og jeg forventer at noen har bruk for meg.
For jeg er slett ikke parkert!